Fantastisk sesong - ikke ønsket i bergen

2 internasjonale mesterskapsmedaljer, podium- plasseringer i verdenscupen og flere seirer både i rundbane og maratondisiplinen. Det har vært en tøff og utfordrende sesong, med mange konkurranser både i terrenget og på landevegen. Noe motgang og noen skuffelser hører med når en har ønske om å kjempe i verdenstoppen. Vi har fått smake suksess nok en gang og er godt fornøyd med det vi har fått til i år.

Sesong 2017 er over og vi kan se tilbake på en spennende og utfordrende sommer med flere topp resultater. VM i Cairns ble en nedtur resultatmessig, men var med i medaljekampen lenge og kjempet om en topp 5 plassering helt til siste utforkjøring. Jeg veltet, fikk en punktering og da var løpet kjørt. Det som er rått å få oppleve nok en gang, i en alder av 44 år, er at vi treffer på toppformen og gjør alt riktig frem mot sesongens viktigste konkurranse.

IKKE ØNSKET PÅ LANDEVEGEN

Jeg ble ikke tatt ut til Bergen og er selvsagt noe skuffet. Hadde vært flott å få representert de norske fargene også på landevegen. Jeg er i topp slag (mitt beste så langt i år), ribbeinet er leget, er ”frisk som en fisk” og ”hadde” en god plan for treningsdagene her hjemme frem mot konkurransedagen i Bergen. Av en eller annen grunn så er jeg ikke ønsket i Bergen, hverken av landevegsmiljøet eller av ledelsen i NCF!

Jeg har gjennom tett samarbeid og god dialog gjennom hele året frem til nå, både med Hans og Eddy, fått klart inntrykk av at de ønsket å ha meg med i Bergen. Helt frem til 1. september så var jeg en sterk kandidat for Bergen (innslag i TV2) og var visstnok på listen for de 9 jentene som skulle innmeldes til UCI. Den ble endret i siste liten og så langt har jeg ikke fått helt klarhet i hvem som gjorde den endringen og hva begrunnelsen er for at jeg ble tatt bort!

Jeg har kjørt 2 etapperitt med det norske landslaget og da har jeg sittet med inn i første gruppe sammen med Vita Heine på samtlige etapper. Har fungert som hjelperytter både for Vita og Susanne. Jeg taklet utfordringen med å ligge i stort felt overraskende bra allerede etter første etappe i Spania i våres og det var nok min største usikkerhet når jeg nå skulle prøve meg på landevegen igjen.

Erfaringsmessig så vet de aller fleste i sykkelverden at jenter som presterer i verdenstoppen i terreng også kan hevde seg på landevegen dersom de ønsker litt annen type utfordring. Gode eksempler på det er Jolanda Neff (SUI), Pauline Ferrand Prevot (FRA) og Linda Indergand (SUI) (de 2 sistnevnte skal sykle i Bergen).

UAKSEPTABEL OPPFØRSEL

Jeg ble advart på forhånd da jeg luftet tanken om å kjøre litt landeveg igjen og gjøre et forsøk på å kvalifisere meg til Bergen. I min sykkelfrelste sjel så var tanken bak det hele å kunne gi noe ekstra tilbake til idretten før jeg pensjonerer meg. Vi er ikke for mange damer som sykler og vi har plass til mange flere, men vi må jobbe mer sammen på tvers av sykkelgrenene. Skal vi bli best i ”klassen” så må vi gjøre hverandre gode, lære av hverandre og bli de råeste sammen. Da må misunnelse og janteloven legges bort!

Kritikk fra ledende skikkelser i landevegsmiljøet for damer har ved flere anledninger, gjennom de siste 10 årene, snakket nedlatende i pressen om både nivå i vår idrett og det jeg står for som den mestvinnende kvinnelige terrengsyklisten gjennom historien. Jeg har måttet tåle å bli tråkket på ved flere anledninger, usmakelig og respektløst, uten at ledelsen i NCF har reagert overhode. At jeg skulle få oppleve dette nok en gang i forbindelse med et VM på hjemmebane er rett og slett skuffende.

MIN HISTORIE

Jeg måtte kjempe en tøff kamp da jeg forsøkte meg på landevegen for første gang helt tilbake i 1998. Da var det Atle Kvålsvoll som var sportsjef i Norges Cykleforbund. Jeg ble sett på som en trussel i landevegsmiljøet og også den gang offentlig kritisert og angrepet fra alle kanter. Heldigvis så hadde vi da en klar leder i Atle som satte inn ressurser tidlig for å slå ned på den slags oppførsel. Alle jentene som var innom landslaget den gang ble kjørt hardt og vi fikk ryddet opp. Samhold og respekt for hverandre ble satt i fokus.

Resultatet ble suksess både på og av sykkelen med Monika Valen i spissen. Vi ble en rå gjeng med vinnerinstinkt, jenter som gav alt på sykkelen og respekterte hverandre for det vi var og det vi stod for uansett type personlighet. Kommunikasjon, respekt og toleranse for hverandre var viktig for å kunne gjøre hverandre gode og få det beste ut av hver av oss.

Vi kvalifiserte et helt lag til OL i Sydney i 2000. Siden kjørte jeg på et italiensk landevegslag i flere år kombinert med min satsing som terrengsyklist og har både etappeseier i kvinnenes TDF, Thuringen Rundfart og topp 3 i verdenscupen å se tilbake på. Jeg spurtet om gull i VM landeveg i Falkenburg i 1998. Da var vi kun 8 jenter igjen som satt med helt inn.

MANGEL PÅ RESPEKT

Selv om vi er på overtid nå, så sikter vi høyt. Vi vet at det fortsatt er mulig å være med og kjempe helt i toppen på en god dag. Det krever mye innsats, hard jobbing hver eneste dag og all tid legges opp i forhold til målsetning. Jeg er i topp form akkurat nå og er klar for Bergen på alle måter. Likevel så er jeg ikke tatt ut til å representere Norge i VM. Det har ingenting med at jeg ikke er god nok. Det er rett og slett begrunnet i at jeg ikke er ønsket der.

Jeg var forberedt på at jeg ville møte skeptiske jenter blant de norske da jeg traff gjengen i Spania i våres for å kjøre første konkurranse. Det som kanskje overrasket meg mest var at også ledelsen så på meg som en trussel heller enn en ressurs. Nå i etterkant så må jeg nok innrømme at det var en gedigen tabbe å tenke landeveg og Bergen. Jeg er naiv og godtroende som person og det kostet dyrt i denne sammenheng.

Når jeg i tillegg får vite gjennom en telefon fra TV2 kun 2 dager før VM i Cairns at jeg ikke står på listen for mulige kandidater for de 6 plassene i Bergen, så sier det ganske så mye om ledelsen i NCF. Hadde jeg nå bare fått denne beskjeden før avreise til Australia, så hadde det ikke kostet noe særlig hverken av energi eller fokus i oppkjøringen til VM.

I etterkant har jeg fått vite at jeg stod heller ikke oppført på listen som en av de 9 rytterne som ble sendt inn til UCI i slutten av August! Den fristen var 3. eller 4. september og da kunne jeg i det minste fått en mail eller telefon Hans eller Carl Erik, så jeg hadde sluppet av få denne informasjonen via pressen kun 2 dager før min viktigste dag for sesongen.

Noen vil kanskje kalle det en skandale, andre vil si en åpenbar ”glipp”. Selv synes jeg det er mangel på respekt etter 20 år som profesjonell hvor vi har vunnet hele 30 internasjonale mesterskapsmedaljer for Norge. Dårlig og lite kommunikasjon, samt sviktende lederskap når jeg nå i etterkant sitter på en del mailer og meldinger hvor informasjonen om hva som har skjedd i denne prosessen er sprikende og noe ulogisk.

Det at både ledere og kvinnelige landevegssyklister kan gå ut i pressen, kritisere og snakke nedlatende om meg og det jeg står for i min idrett, uten at noen fra sentralt hold reagerer, forteller ganske mye om NCF og deres verdier og hvilken kultur som råder i det kvinnelige sykkelmiljøet. Vis MOT.

Løypen i Bergen krever kjørestyrke, stor motor og evnen til å sitte foran i felt. Det har jeg fått bevist at jeg mestrer bra, på lik linje med de beste norske. Det er likevel ikke bra nok for en plass i Bergen. Jeg blir sett på som en trussel i miljøet og da er det lite jeg kan bidra med i denne sammenheng, verken nå eller frem i tid.

FLERE EVENTYR MED SYKKEL

Jeg avslutter årets sesong nå. Det blir en italiatur for å sjekke VM Maratonløypen for neste år hvor det også er blitt inviterte likesinnede til å trø sammen med oss. Høstferien sammen med familien er lagt til Italia, kombinert med et showritt for å fronte Brescia som sykkelparadis for både familie, mosjonister og eliten i tett samarbeid med politikerne og turistnæringen for dette området.

Mulig at vi også tar en tur til Mexico for å delta i et fantastisk maratonritt i oktober, Popo Bikerace (kan anbefales :-))Vi avrunder sesong 2017 med en promoteringstur til Asia i november hvor sykkelentusiasme blant liten og stor, uansett valg av type sykkel, står i sentrum.

PS! Husk å bruke sykkelen så ofte som mulig og søk nye eventyr sammen med 2-hjulingen din :-)

Gunn-Rita har vært profesjonell terrengsyklist siden høsten 1995. Hun er en av norges mestvinnende idrettsutøvere uansett idrettsgren.  Gjennom sin 20 års lange karriere har Gunn-Rita Dahle Flesjå blitt kronet til tidenes mestvinnende terrengsyklist. Hun har vunnet hele 28. internasjonale mesterskapsmedaljer for Norge.

LES OGSÅ

Spennende konkurranseperiode: neste stopp blir WC åpningen

I dag ble jeg nummer 4 på HC Dachtein Salzkammergut MTB grand Prix i Østerrike. Kjempet lenge topp 3. Jeg fikk den matchingen jeg trengte en uke før verdenscupåpningen i Nove Mesto Tjekkia. Nå er det hvile og overskudd som gjelder for å være tipp, topp klar for første møte med verdenseliten i terrengsykling.

FART OG SPENNING PÅ LANDEVEGEN

Høy fart, spisse albuer og mye støting er noe en må bli vane med når en konkurrere på landevegen. Helgens opplevelse i Luxembourg, sammen med landslaget, ble en opptur på alle måter.

Gunn-Rita signs with Lake cycling shoes

Gunn-Rita Dahle Flesjå’s career is unparalleled. For over 20 years she has been a part of mountain bikings world elite, and the queen of MTB is hungry for more! After the demise of the Multivan Merida Team at the end of the 2016 season Gunn-Rita has been working to continue cycling at the highest level. The Norwegian Lake and Merida distributor, Stians Sport AS, were quickly in contact. Together with Merida and Stians Sport AS, Gunn-Rita has formed a Norwegian UCI team for the next two seasons. Gunn-Rita Dahle Flesjå’s career is completely unique: she began cycling for Stians Sport AS / Merida in 2002, and has been with the Multivan Merida Bike Team from the beginning. Throughout her 20 year career Gunn-Rita has won 10 World championship titles, 8 European championships, and 29 world cup races. She is the most successful World Cup mountain biker of all time.

Gunn-Rita fortsetter karrieren på Merida

Karrieren til Gunn-Rita Dahle Flesjå er uten sidestykke. I over 20 år har hun tilhørt verdenseliten i terrengsykling, men dronningen av terrengsykling er sulten og motivert for mer.