Ironman South Africa - Race Report fra Karoline

Jeg og Marius ankom arrangørbyen Port Elizabeth 4 dager før konkurransen. For min del var det godt å ha litt tid til å gjøre seg kjent i området, registrere seg, skru sammen sykkel og la spenningen som er rundt hele opplevelsen synke inn. Jeg har tidligere bare kjørt en fulldistanse, Norseman 2017. Selv om Norseman er samme distanse har jeg blitt fortalt at den likevel er ganske ulik en Ironman. Av den grunn anser jeg meg selv som relativt fersk i gamet. Jeg vet at det å lykkes i en fulldistanse triatlon ikke er «piece of cake», spesielt ikke så tidlig på året. Samtidig har jeg vært veldig trygg på at jeg har trent jevnt og godt gjennom hele vinteren. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at det er denne konkurransen jeg har hatt i tankene- og gledet meg til, på hvert eneste armtak jeg har svømt, på de utallige timene med sykkelrulle, og hver eneste kilometer løpt i vinter. På de fire dagene i Port Elizabeth trente jeg kun korte treningsøkter med noen fartsøkninger for å beholde spenningen i muskulaturen. Jeg hadde veldig lyst til å trene mer!! Det er ett godt kjennetegn på at jeg har overskudd som vil komme til nytte når det gjelder på konkurransedagen.

(Siste test av form og utstyr før konkurransen).

 

Jeg sov lite sammenhengende natt til konkurransedagen. Det er vanskelig å «koble av» med så mange tanker i hode på en gang. Jeg stresset ikke noe av den grunn, jeg har kjent på ett overskudd dagene i forveien og stolte på at jeg var klar uansett. Vi beregnet god tid i skiftesonen før start. Sykkelen ble klargjort med lufttrykk, mat og drikke. T1- og T2-posene dobbeltsjekkes mange ganger.

Jeg og Marius går ned mot stranden sammen i det solen er på vei opp. Det er stapp fullt med folk overalt, deltagere og tilskuere. Ett helikopter sirkulerer over oss i luften og nasjonalsangen blir spilt på høyttaleranlegget. For en stemning! En afrikansk dansegruppe gir meg gåsehud i det jeg bruker ett halvt minutt på å reflekterer over hvor heldig jeg er som er her, og hvor gøy det faktisk er med slike konkurranser! Jeg ønsker Marius lykke til før vi skiller lag på stranden og jeg stiller meg opp i kø til rolling start. 10stk startende sammen hvert tiende sekund.

I det jeg løper ut i vannet kjenner jeg adrenalinet pumpe godt gjennom hele kroppen. Jeg hadde forberedt meg på en krevende svømmeetappe. Alle dagene i forkant har det vært store rullende bølger og krevende navigeringsforhold. Jeg har ikke svømt utendørs siden august i fjor. Det overrasker meg at jeg svømmer forbi så mange i løpet av de 3800m. Kanskje jeg var litt for defensiv i plasseringen ut fra start? Det er små shoppy bølger hele veien og tidvis litt vanskelig å passere svømmere, derfor er jeg godt fornøyd med svømmetiden min på 1t 7min.

Sykkel løypa i Sør Afrika har spektakulær utsikt langs kysten, jeg elsket den! Det er riktig nok noen seige stigninger underveis og litt humpete asfalt som gir lavere rullehastighet, men det er likt for alle. Jeg følte meg pigg hele sykkelturen, mat og drikkerutiner gikk som planlagt. Mot slutten hadde jeg noen få ubehageligheter her og der. Jeg har i utgangspunktet funnet meg godt til rette på sykkelen min, men det er første gang jeg har kjørt en så flat løype og derfor så lenge sammenhengende i tempostilling. Små justeringer nå i ettertid har forhåpentligvis optimalisert dette til neste gang :)

De siste 40 km inn til T2 var preget av mye motvind. Det ble tøffere å passere andre syklister, og det var også mange flere syklister i løypa på en gang. Jeg fikk utfordringer med å holde 12m avstand. Hver gang noen smatt inn foran meg, kom det en ny passering bakfra hvis jeg slapp meg for langt tilbake. Skulle jeg passere andre syklister, måtte jeg passere en lang rekke. En raskt titt på wattmåleren viste meg at det ikke var gunstig for maraton løpingen som straks skulle skje.
Derfor ble jeg liggende i en gruppe på 5-8 syklister med ca. 8m avstand. Rett før T2 fikk jeg 5minutter tidsstraff for drafting. Jeg fikk en skikkelig motivasjonsknekk av det, og det var helt forferdelig å bli stående så lenge rolig. Jeg mener med hånden på hjertet at jeg gjorde en innsats for ikke å «jukse». Men,men..

 

Når jeg endelig kom inn i T2 etter 6 timer 11 minutter i sykkel løypa, var jeg ganske stressa.
Jeg følte naturligvis at jeg hadde kastet bort mye dyrebar tid og at jeg måtte gi gass ut på løpingen. Overgangen var litt ekstra vond etter å ha stått rolig i 5 minutter, men jeg klarte å løpe på planlagt fart de første 15km. Jeg fikk en skikkelig opptur av å plutselig se Marius igjen. Av en eller annen grunn hadde jeg tenkt at han allerede var i mål fordi jeg hadde kastet bort «SÅ mye tid» ved å stå rolig på sykkel.

Etter 18 km fikk jeg det tøffere mentalt. I ettertid har jeg tenkt mye på at jeg lot negative tanker dominere for mye, og at farten gikk betraktelig ned av den grunn. «You can’t win if you keep losing in your mind» De siste 24km var en berg og dalbane i humør og følelser. Heldigvis avslutter man alltid med en utrolig lettelse og glede av å komme i mål. Det er først på de siste kilometerne man tørr å kjenne på stoltheten av å fullføre. Jeg har skjønt at en full ironman trenger erfaring, og jeg er allerede sulten på mer!

  • Karoline :)

Team Merida TRI på Instagram