Rittrapport Trondheim-Oslo, Even var med

I det vi runder Hvamkrysset og begynner stigningen opp fra Olavgaard, har jeg gode bein og benytter sjansen. Gruppa på 8 mann som lå med lett spredning, var nå en smal strek bak mitt hjul og hang seg på. Jeg tror det sprakk litt opp, og det ble noen små luker. Jeg hadde blikket rettet fremover opp bakken. Ved ca halveis hører jeg ”klikk klikk” i et gir bak meg. Det er Knut, han rykker til og forsøker seg på et støt. To meter... fem meter... ingen går etter og tetter luka, så jeg reiser meg opp støter til. Knut er sprek, men viser svakhet, så jeg støter på nytt forbi ham...

Kvelden før konkurransen lå jeg alene på hotellrommet noen hundre meter fra start. Regnet trommet på vinduet, og jeg krysset fingrene for at det skulle slutte i tide før start 05:45. Jeg har aldri opplevd at det er tørt på veien fra Trondheim til Oslo i løpet av konkurransen, men Yr har sagt at denne gangen skal vi være heldige.

INTERVJUET

Jeg fikk telefon fra journalisten Ingeborg Scheve fra Landevei.no, som ville ha ut av meg at jeg er i form. ”Nå, du vet, jeg har ikke fått trent det jeg hadde planlagt, og så har jeg vært forkjølet i 10dager...” Hvem tror på det likevel. På nett sto det likevel å lese at favorittene Knut og Jonas ikke vil avskrive Even, og ser på ham som en sterk outsider. Tenkte meg det ikke, mitt mål å klare og henge med inn til finalen, ble til en kamp om å levere i henhold til forventningene fra nære og fjerne.

På startstrek var det 60 syklister samlet, og mange av disse var utenlandske. Et eget tysk team med drakter spesialdesignet for denne konkurransen. ”Jøsses” tenkte jeg, ”Her snakker vi satsing!” Og de var veldig opptatte av å ta selfies før start... Etter noen kilometer møter vi første bakke. Jeg satt langt bak for å justere litt på min timing-gps-app som skulle fortelle de der hjemme hvor jeg til enhver tid lå an i løypa. Den virket ikke. Til min forundring sprakk feltet opp i den lave farten ut av Trondheim, og jeg så fort til min overraskelse at min pappa kunne ha syklet med den gjengen der. Vi ble fort halvert på turen ut av Trøndelag.

Klikk på bildet: Even tar en liten selfie underveis med kompis Jonas :) 

KNYTTENEVER I LUFTA

Arrangøren hadde satt opp express-stasjoner for oss i løypa, slik at vi kunne hente nye flasker, barer, gels og litt brødmat. Veldig fint organisert. Samtidig benyttet alle seg av muligheten til å tømme tanken. Jeg rakk å ta noen selfies J og sende sms hjem til de med forventninger, om at gps-tidtakersystemet ikke virket. Selv om det gikk i bedagelig tempo, var det ingen tvil. Flere av gutta hadde mannet seg opp, og til en lang dag på 540km. Like foran meg var det to av gutta som gikk i hverandre, det ble slengt ut gloser fra en ordbok som ikke er vanglig. To knyttenevner i lufta, og.....”Så så gutta! Det er noen mil igjen, og vi sloss ikke før vi er i mål!” kom en kjapp replikk fra en fredsmekler. Slik virker.

FELTET PULVERISERT

Det var under siste delen av Drivdalen at vi begynte å sette fart. Da hadde vi syklet 150km i grei fart. På toppen var vi bare 13 stk igjen av feltet, og derfra begynte vi å kjøre jevnt hardt over Dovrefjell. Jeg kjente det på kroppen, at det snart var ønskelig med litt hvile ned fra fjellet igjen. Gutta i feltet var sterke, og jeg måtte kjøre smart og spare energi om jeg skulle med hjem. Vi syklet rulle, så alle var med og tok sin del av jobben.

Det gikk fort nedover. Og lett. Men det begynte å presse i buksa. Atle som jeg kjenner fra skikkelig gamledager, var nesten helt rød i toppen av trengsel i buksa. Han var nippet på å miste det mentale, så jeg tilbød ham å dytte i fart mens han latet vannet. Han takket nei, var redd for å miste kontrollen. Da vi endelig kom frem til matstasjonen ved Kvam, var det 13 gutter som måtte tømme to liter hver før vi tok med oss nye flasker. Det var god stemning og alle var godt koordinerte.

 

Klikk på bildet, på vei opp til Dovrefjell.

RYK OG NAPP – MEN INGEN SVARTE

Ved Øyer begynte Jonas å tråkke litt ekstra i bakkene. Han ville riste litt, og se hva som hang igjen. Alle var med. Mer korrekt sagt, ingen ville være med på leken hans, slik at Jonas forsto at ingen var interessert i å dele opp gruppa. Jeg hadde gode bein, så egentlig ventet jeg på at noen skulle falle av. Men vi reorganiserte oss, og syklet disiplinerte til Biri. Neste matstasjon.

Vi syklet rulle hele veien, ikke fort, men sånn passe tempo. Det var mest effektivt slik, i den sterke motvinden. Ved passering Gjøvik kom Jonas bort til meg. Jeg har hatt muligheten til å bli kjent med ham fra noen hyggelige sykkelturer tidligere i våres. Jonas sa: ”Even, jeg har så gode bein, orker ikke å sitte her i rulla, la oss stikke fra feltet”. Mine tanker oppsummerte situasjonen slik: ”Even, du har hatt tunge partier på veien hit til Gjøvik, men du klarer deg godt. Din partner vil ta livet av deg om du følger hans forslag”. Hjertet sa ja, men fornuften sa nei. Jeg hadde ikke vist svakhetstegn, og det var jo skrevet om at jeg var en solid outsider til dette rittet.

Jeg responderte Jonas ved å si: ”Det er langt igjen, og det er mye motvind. Jeg er ikke like sterk som du nå”. Like etter, opp Lenabakkene støter Jonas. Knut tar umiddelbart kontrollen i feltet, og sier tydelig i fra at ingen skal gå etter. Han ville at Jonas skulle kjempe en kamp alene i motvinden, og slite ham ut til spurten. Taktisk smart trekk. Også for meg, for da kan jeg la Knut og hans lagkamerat ta ansvaret og jobben med å kjøre Jonas inn igjen.

BLÅLYS

Trodde jeg. Jeg fikk tydelig beskjed om å bidra i rulla. Det var mange som var mer enn villige til å kjøre inn Jonas. Fra Lena til Skreia var det trafikk som vi måtte forsere. En bil med hestehenger saknet farten, og vi var nødt til å sykle forbi den. Bak oss var det en Politimotorsykkel, og den satte lysene på og kjørte forbi oss. Vi fikk fri bane. Noen ordvekslinger skjedde i front, mellom politimann og oss.

Det var mange hull i veibanen, og Alte var så uheldig å miste begge sine drikkeflasker pga dette. Jeg har neppe sett en så hissig mann for et hull i veien. Jeg ga Atle min ene flaske, slik at han kunne ha litt i reserve til neste matstasjon.

IMGL1321DSSP

FYLLE FLASKE

Vi så Jonas like foran, kanskje 30sek, og det så ut til at det var et håpløst brudd. Atle fikk forhandlet med Knut å fylle den flasken han fikk av meg. Vi andre ventet i veikanten, og lettet litt på trykket. Jonas fikk viktige sekunder her. Vi mistet ham av syne, og vår rulle gikk litt saktere. Flott tenkte jeg, hvis Jonas var så sterk som han ga uttrykk for, ville han kunne øke forspranget med vår fart i gruppa.

Vi nærmet oss Minnesund, og disiplinen i gruppa ble svakere og svakere. Farten var forholdsvis lav. Jeg var tom for vann, og det var Atle også. Han hadde mistet den flasken jeg gav han. Vi fikk fremforhandlet er avtale om å stoppe ved siste langing Minnesund, men den satt litt langt inne. Jeg merket på Knut at han var urolig ved å ikke ha Jonas innen synlig avstand.

Alle stoppet og fikk beskjed om å komme i gang asap. To flasker, to gels, en bar. Jeg prøvde å få tak i en tredje flaske som jeg kunne ta med, i tilfelle vi skulle ta igjen Jonas. Ingen tredje. Men der fikk jeg en colaflaske i stedet. Hjelpemannskapet åpnet korken på flasken, og.... den var jo umulig å ha på lomma! Måtte ta og holde den mellom tennene i stedet, og ta en slurk hver gang det skvulpet.

De andre hadde dratt allerede, det så ikke ut til at de ventet. Måtte kjøre hardt, veldig hardt for å ta de igjen. Atle var også falt av, så vi jobbet sammen. Endelig tilbake i feltet, med colaflaske i munnen. Jeg fikk umiddelbart høre: ”Kom igjen i rulla!”

TAKTIKK

Det var det jeg trengte å høre. Måtte jobbe for å komme tilbake, og det sterkeste laget ville ikke ta ansvar å kjøre inn Jonas. Denne colaflasken ble veldig stor og god. Så jeg drakk hele flasken i ro og mak, og ga tydelig tegn på at jeg skal ikke være med på å kjøre inn Jonas.

Det ble taktikksykling, slik som fellesstart skal være. Jeg fikk kjeft for å ikke bidra, slik som fellesstart skal være. Min reise til Oslo ble billig. Det var kanskje også den eneste muligheten for meg å overleve rittet på. Jeg hadde det tungt, og fikk en vrien mage etter så mye cola. Det var ca 7mil igjen av rittet.

IMGL1275DSSP

JONAS

Etter at vi passerte Jessheim, skimtet jeg Jonas i det fjerne retning Kløfta. Det vil si at jeg så blålysene fra den politisykkelen som fulgte ham. Det var veldig nære. Gruppa hadde syklet effektivt fra Eidsvoll, men nå stoppet det litt opp. Vår politimotorsykkel kom opp på siden og ropte til førstemann. Hva sa han egentlig? Så jeg spurte da han sakte rullet bakover i gruppa vår. Det var sekundering opp til Jonas. ”F... også!” tenkte jeg. Nå må ikke politimannen motivere gutta til å mobilisere og ta igjen Jonas.

Avstanden ble litt kortere og kortere. I ettertid fikk jeg høre at Jonas hadde tatt igjen laget UCK som syklet lagtempo, og kom seg ikke forbi disse. Det er ikke lett når en alene sykler litt fortere enn et helt lag, å sykle forbi uten at de legger seg på hjul. Det ble en miks ut av dette, men Jonas tapte 45sekunder til oss. Det kunne jeg se, det gikk saktere med ham.

RØDT LYS = BLÅTT LYS

Ved Frognerbakkene står det publikum og heier på oss. Vi blir sekundert, men jeg hørte ikke detaljene. På toppen av bakkene er det veiarbeid med lysregulering. Det var rødt lys. Som sykkelrytter i ritt, er jeg vandt med at arrangøren ved vakter sikrer at vi kommer trygt forbi slike hindringer. Og vi sykler på rødt. Da kommer det blå-lys på fra motorsykkelen bak. Flotte greier, rydde veien for hindringer tenkte jeg. Da politimannen passerte oss, ropte han høyt og klart til førstemann i feltet: ”Skjer dette en gang til, så tar jeg dere ut av rittet!”

Hæ!? Har vi misforstått? Heldigvis er det ingen flere lys på vei til mål, men likevel var jeg litt bekymret. I mål fikk jeg høre at vi har blitt innrapportert av politimannen, slik at vi sannsynligvis får en trafikkbot. Og to dager senere ringes det fra Oslo Politikammer... Vi har misforstått hele greia, politimannen skulle ikke rydde veien for oss, han skulle ”passe på oss”.

SISTE MIL

Vi tar igjen UCK like etter Skedsmo, men heldigvis hadde Jonas kommet seg fra dem. Vi sykler udisiplinert uten rytme i rulla. I det vi runder Hvamkrysset og begynner stigningen opp fra Olavsgaard, har jeg gode bein og benytter sjansen. Gruppa på 8 mann som lå med lett spredning, var nå en smal strek bak mitt hjul og hang seg på. Jeg tror det sprakk litt opp, og det ble noen små luker. Jeg hadde blikket rettet fremover opp bakken. Ved ca halvveis hører jeg ”klikk klikk” i et gir bak meg. Det er Knut, han rykker til og forsøker seg på et støt. To meter... fem meter... ingen går etter og tetter luka, så jeg reiser meg opp støter til. Knut er sprek, men viser svakhet, så jeg støter på nytt forbi ham.

Jonas var ikke å se på denne veien. Vi fikk sekundering på to minutter, så seieren var garantert hans. På toppen av bakken ser jeg at nesten alle henger likevel med. Jørn falt av. Derfra og inn kjørte jeg hardt, og ville betale tilbake for den lette turen jeg hadde frem til Oslo.

19251079_10158765234100104_1935406366_n

SPURTEN

Jeg valgte å gi den til Knut, så jeg bidro det jeg kunne hele veien for at vi hadde høy fart inn og startet opptrekket for Knut 500m før mål. Det ble en 6.plass på meg, men likevel en seier for å kunne være med helt inn i finalen. Det var veldig sterke gutter jeg syklet med, og jeg er kjempefornøyd at det gikk så bra. Sluttiden ble 14timer 36minutter og 6sekunder.

Jonas var den sterkeste i dag, og han vant fortjent førsteplassen i Trondheim-Oslo.